Svartkruttet ble trolig oppfunnet i Kina engang på 800 tallet, men man vet ikke med sikkerhet tid og sted for når blandingens egenskaper ble oppdaget. Noen heller til den oppfatning at selve effekten først ble oppdaget i Bengalien av naturlige årsaker.

Denne teorien begrunnes med det naturlige innhold av salpeter i jordsmonnet etter regntiden. Kombinert med kullrester etter datidens åpne ildsteder til matlaging og lignende - var ingrediensene tilrettelagt for små eksplosjonsfenomener. Men det var nok kineserne som først tok oppdagelsen i bruk.
 

Kruttet ble raskt benyttet til militære formål, men var den gang så svakt at det kun var egnet som raketter til å skremme folk - og hestene i kavaleriene. Men, parallelt med denne utvikling ble kruttet også brukt til fest og feiring, og til kulturelle formål slik vi også kjenner historien om bruk av fyrverkeri til nyttårsfeiringer, og lignende. Kruttet hadde den gang ikke den forbrenningshastighet som krevdes for å skyte ut kuler fra våpen. Det var først i tiden rundt 1300 – 1310 at man utviklet kanoner. Kruttet ble før den tid ofte omtalt som ”flyvende flammer” og ”Hærbræst”.

 

Kruttets bestanddeler, Salpeter, trekull og svovel ble trolig kjent i Europa en gang på 1200 tallet, og ble først dokumentert av Robert Bacon i 1248 i boken «De Secretis Operibus Artis et Naturae» der han beskriver en formel basert på svartkruttets ingredienser. I hans bok «Opus Majus» fra 1268 står oppskrift på kinaputter. Omkring samme tidspunkt beskriver den tyske filosof, teolog og naturvitenskapsmann Albertus Magnus (Død 1280) en oppskrift på hvordan lage «flyvende flammer» ... > Fortsettelse

 

Fyrverkeri - historie

Et sikkert valg